fredag 24. september 2010

«Echo Park»; Harry Bosch i patent utgave

Michael Connellys karriere som krimforfatter er helt spesiell. Svært få krimforfattere makter å holde et så høyt nivå gjennom så mange år. For Connellys del startet det med «Black Echo» og introduksjonen av (Hieronymus) Harry Bosch i 1992 (jada, navnet er en referanse til den apokalyptiske 1400-tallsmaleren fra Nederland). I alt er det blitt 22 romaner hvis vi regner med den som kommer ut i USA i oktober. Av dem er 16 bøker med Harry Bosch i hovedrollen, alene eller sammen med halvbroren Mickey Haller. I en bok opptrer han også sammen med den hjertetransplanterte FBI-pensjonisten Terry McCaleb fra «Blood Work».

Høstens Connelly-utgivelse fra Gyldendal er «Echo Park», en bok som kom ut i USA i 2006 og har fem andre romaner etter seg på originalspråket – noen av dem også oversatt til norsk. Dermed oppstår en litt underlig kronologifølelse for lesere som følger serien tett, men problemet er høyst overkommelig når man er i gang.

Gammel sak
«Echo Park» betegner både en bydel og et parkområde i Los Angeles og tjener som tyngdepunkt for hendelsene i denne romanen. I 1993 forsvant en ung jente på vei til ridebanen; Marie Gesto. Politiet fant etter en stund bilen hennes, men Marie ble aldri funnet. Bosch glemte hverken Marie eller saken – heller ikke da han gikk av med pensjon etter 25 år i tjenesten. Han fortsatte å jobbe med Marie Gesto privat, men også da han gikk tilbake til politiet, hentet han ut saksmappen fra arkivet en rekke ganger for enda et forsøk. Det er slik han kommer i kontakt med en ambisiøs aktor ved navn O´Shea og en etterforsker ved navn Olivas. De har kontakt med en arrestert morder, Raynard Waits, som er villig til å tilstå en rekke mord. Som gjenytelse vil han slippe dødsstraff. Bosch vil definitivt ikke slippe saken fra seg; dermed er han og partner Kizmin Rider med.

Tvil
Mye peker i retning av at Waits faktisk er mannen som tok livet av Marie Gesto, men ikke alt og Bosch tviler. Tvilen blir ikke mindre etter at han kontakter en gammel flamme, Rachel Walling i FBI.

Kjent mønster
”Echo Park” følger et handlingsmønster vi kjenner igjen fra mange Connelly-romaner. Det forhindrer ikke at leseren engasjeres og gladelig dras gjennom dramaet, komplikasjonene og løsningen. Det er flere årsaker til dette. Den viktigste, særlig for lesere som har fulgt serien fra starten, er nok karakteren Harry Bosch i seg selv. Han fremstår som et stykke hel psykologisk ved, trass i alle sår, skader og traumer han dras med; fra den tunge barndommen, fra tiden som «tunnelrotte» i Vietnam og fra oppklaringen av mordet på hans egen mor; en forbrytelse som skjedde da Harry var liten gutt og gjorde ham til barnehjemsunge.

Krimreporteren Connelly
En annen viktig grunn til den grunnleggende kvaliteten i denne serien ligger i forfatterens bakgrunn som kriminalreporter gjennom hele 80-tallet og frem til «Black Echo» var klar i -92; først i Florida, senere i LA Times. Connelly holder seg fremdeles med den skarpskodde journalistens presise, kortfattede og kjølige, nesten distanserte språk og fortellemåte. (Hvor nær det litterære språket hans ligger opp til det han brukte som journalist, finnes det mange eksempler på i den utmerkede samlingen «Crime Beat» som omfatter en rekke av Connellys beste og, for noens del, prisbelønte kriminalreportasjer). Denne erfaringen og kunnskapen som følger med den sørger for et usvikelig inntrykk av relevans og langt på vei; viktighet. Samtidig er bøkene befridd for den overbygning av politisk velvilje og korrekthet mange andre kriminalbøker ris av.

Hard mann
Harry Bosch på sin side ris av sin egen fortid og det livet har delt ut av slag og finter. Han er et hardt menneske på godt og vondt, hvis rettferdighetssans også omfatter dødsstraff. Det fine er at vi ikke trenger dele oppfatningene hans for å like karakteren.
«Echo Park» er ikke best, men den er god.

Spennende om 30-tallsedderkopp

Denne høsten har så langt hatt to historiske kriminalromaner å tilby; begge skrevet av historikere. Hans Olav Lahlums «Menneskefluene» har jeg skrevet og snakket om før. Nå dreier det seg om den atskillig mer vellykkede «Edderkoppen», skrevet av historikerduoen Terje Emberland og Bernt Roughtvedt. Utgangspunktet er et det virkelige og uoppklarte mordet på grosserer Rustad i 1934.

Det er umiddelbart slående hvordan denne romanen fungerer som levende tidsbilde – først og fremst av et Oslo som har gjort utallige sprang i løpet trekvart århundre; sosialt, arkitektonisk, i dagliglivets tempo og temperatur. I «Edderkoppens» Oslo er det nye rådhuset under bygging, Vika er stadig Vika, breddene langs Akerselven er fulle av lagerbygninger, bedrifter, fergemenn og tvilsomme karakterer.

Urolig tid
Erik Erfjord er journalist i Arbeiderbladet, ung, eventyrlysten og spontan. Dermed er det godt han er under Mr. Georges beskyttelse, Mr. George er avisens sjef for kriminalstoffet og byviden kjent for måten han skriver om det på. For Erik Erfjord er det spennende tider – utviklingen ute i Europa får også ting til å skje i Oslo, såvel over som under overflaten. I urolige tider er det mangt å tjene penger på for den som har fra før og ikke er så nøye med lovens anbefalinger. Forbudstiden er ikke lenger unna enn at dens spekulanter fremdeles har beredskap for nye vareslag egnet for smuglertrafikk.

Løsning
De to historikerne Emberland og Roughtvedt er ikke beskjedne når listen legges; de løser like godt hele mysteriet om mordet på grossereren, samtidig som omstendighetene omkring rulles opp i et upåklagelig tempo, der også humoren (rettere sagt; et skjevt glis) har sin plass.

Femme fatale
Når Erik Erfjord treffer igjen en gammel kamerat, med filmkarriere fra Tyskland og tvilsomme rusvaner som bonus, og etter hvert faller for den samme kameratens femme fatale, lurer forfatterne oss også inne i tidens dekadanse, ikke ulik fenomener vi har sett senere.

Selveste Elvestad
Når duoen attpåtil skriver godt, drivende og livfullt, er det nesten ikke til å unngå at resultatet blir bra. Et møte med selveste Sven Elvestad alias Stein Riverton er en velkommen bonus, akkurat som alle bilturene i 30-tallsskranglete biler langs dårlig opplyste veier. Jeg har av en eller annen grunn utviklet en slags mild fordom mot historiske krimromaner. Denne gangen ble den gjort til skamme – av to historikere.