Michael Connellys karriere som krimforfatter er helt spesiell. Svært få krimforfattere makter å holde et så høyt nivå gjennom så mange år. For Connellys del startet det med «Black Echo» og introduksjonen av (Hieronymus) Harry Bosch i 1992 (jada, navnet er en referanse til den apokalyptiske 1400-tallsmaleren fra Nederland). I alt er det blitt 22 romaner hvis vi regner med den som kommer ut i USA i oktober. Av dem er 16 bøker med Harry Bosch i hovedrollen, alene eller sammen med halvbroren Mickey Haller. I en bok opptrer han også sammen med den hjertetransplanterte FBI-pensjonisten Terry McCaleb fra «Blood Work».
Høstens Connelly-utgivelse fra Gyldendal er «Echo Park», en bok som kom ut i USA i 2006 og har fem andre romaner etter seg på originalspråket – noen av dem også oversatt til norsk. Dermed oppstår en litt underlig kronologifølelse for lesere som følger serien tett, men problemet er høyst overkommelig når man er i gang.
Gammel sak
«Echo Park» betegner både en bydel og et parkområde i Los Angeles og tjener som tyngdepunkt for hendelsene i denne romanen. I 1993 forsvant en ung jente på vei til ridebanen; Marie Gesto. Politiet fant etter en stund bilen hennes, men Marie ble aldri funnet. Bosch glemte hverken Marie eller saken – heller ikke da han gikk av med pensjon etter 25 år i tjenesten. Han fortsatte å jobbe med Marie Gesto privat, men også da han gikk tilbake til politiet, hentet han ut saksmappen fra arkivet en rekke ganger for enda et forsøk. Det er slik han kommer i kontakt med en ambisiøs aktor ved navn O´Shea og en etterforsker ved navn Olivas. De har kontakt med en arrestert morder, Raynard Waits, som er villig til å tilstå en rekke mord. Som gjenytelse vil han slippe dødsstraff. Bosch vil definitivt ikke slippe saken fra seg; dermed er han og partner Kizmin Rider med.
Tvil
Mye peker i retning av at Waits faktisk er mannen som tok livet av Marie Gesto, men ikke alt og Bosch tviler. Tvilen blir ikke mindre etter at han kontakter en gammel flamme, Rachel Walling i FBI.
Kjent mønster
”Echo Park” følger et handlingsmønster vi kjenner igjen fra mange Connelly-romaner. Det forhindrer ikke at leseren engasjeres og gladelig dras gjennom dramaet, komplikasjonene og løsningen. Det er flere årsaker til dette. Den viktigste, særlig for lesere som har fulgt serien fra starten, er nok karakteren Harry Bosch i seg selv. Han fremstår som et stykke hel psykologisk ved, trass i alle sår, skader og traumer han dras med; fra den tunge barndommen, fra tiden som «tunnelrotte» i Vietnam og fra oppklaringen av mordet på hans egen mor; en forbrytelse som skjedde da Harry var liten gutt og gjorde ham til barnehjemsunge.
Krimreporteren Connelly
En annen viktig grunn til den grunnleggende kvaliteten i denne serien ligger i forfatterens bakgrunn som kriminalreporter gjennom hele 80-tallet og frem til «Black Echo» var klar i -92; først i Florida, senere i LA Times. Connelly holder seg fremdeles med den skarpskodde journalistens presise, kortfattede og kjølige, nesten distanserte språk og fortellemåte. (Hvor nær det litterære språket hans ligger opp til det han brukte som journalist, finnes det mange eksempler på i den utmerkede samlingen «Crime Beat» som omfatter en rekke av Connellys beste og, for noens del, prisbelønte kriminalreportasjer). Denne erfaringen og kunnskapen som følger med den sørger for et usvikelig inntrykk av relevans og langt på vei; viktighet. Samtidig er bøkene befridd for den overbygning av politisk velvilje og korrekthet mange andre kriminalbøker ris av.
Hard mann
Harry Bosch på sin side ris av sin egen fortid og det livet har delt ut av slag og finter. Han er et hardt menneske på godt og vondt, hvis rettferdighetssans også omfatter dødsstraff. Det fine er at vi ikke trenger dele oppfatningene hans for å like karakteren.
«Echo Park» er ikke best, men den er god.
fredag 24. september 2010
Spennende om 30-tallsedderkopp
Denne høsten har så langt hatt to historiske kriminalromaner å tilby; begge skrevet av historikere. Hans Olav Lahlums «Menneskefluene» har jeg skrevet og snakket om før. Nå dreier det seg om den atskillig mer vellykkede «Edderkoppen», skrevet av historikerduoen Terje Emberland og Bernt Roughtvedt. Utgangspunktet er et det virkelige og uoppklarte mordet på grosserer Rustad i 1934.
Det er umiddelbart slående hvordan denne romanen fungerer som levende tidsbilde – først og fremst av et Oslo som har gjort utallige sprang i løpet trekvart århundre; sosialt, arkitektonisk, i dagliglivets tempo og temperatur. I «Edderkoppens» Oslo er det nye rådhuset under bygging, Vika er stadig Vika, breddene langs Akerselven er fulle av lagerbygninger, bedrifter, fergemenn og tvilsomme karakterer.
Urolig tid
Erik Erfjord er journalist i Arbeiderbladet, ung, eventyrlysten og spontan. Dermed er det godt han er under Mr. Georges beskyttelse, Mr. George er avisens sjef for kriminalstoffet og byviden kjent for måten han skriver om det på. For Erik Erfjord er det spennende tider – utviklingen ute i Europa får også ting til å skje i Oslo, såvel over som under overflaten. I urolige tider er det mangt å tjene penger på for den som har fra før og ikke er så nøye med lovens anbefalinger. Forbudstiden er ikke lenger unna enn at dens spekulanter fremdeles har beredskap for nye vareslag egnet for smuglertrafikk.
Løsning
De to historikerne Emberland og Roughtvedt er ikke beskjedne når listen legges; de løser like godt hele mysteriet om mordet på grossereren, samtidig som omstendighetene omkring rulles opp i et upåklagelig tempo, der også humoren (rettere sagt; et skjevt glis) har sin plass.
Femme fatale
Når Erik Erfjord treffer igjen en gammel kamerat, med filmkarriere fra Tyskland og tvilsomme rusvaner som bonus, og etter hvert faller for den samme kameratens femme fatale, lurer forfatterne oss også inne i tidens dekadanse, ikke ulik fenomener vi har sett senere.
Selveste Elvestad
Når duoen attpåtil skriver godt, drivende og livfullt, er det nesten ikke til å unngå at resultatet blir bra. Et møte med selveste Sven Elvestad alias Stein Riverton er en velkommen bonus, akkurat som alle bilturene i 30-tallsskranglete biler langs dårlig opplyste veier. Jeg har av en eller annen grunn utviklet en slags mild fordom mot historiske krimromaner. Denne gangen ble den gjort til skamme – av to historikere.
Det er umiddelbart slående hvordan denne romanen fungerer som levende tidsbilde – først og fremst av et Oslo som har gjort utallige sprang i løpet trekvart århundre; sosialt, arkitektonisk, i dagliglivets tempo og temperatur. I «Edderkoppens» Oslo er det nye rådhuset under bygging, Vika er stadig Vika, breddene langs Akerselven er fulle av lagerbygninger, bedrifter, fergemenn og tvilsomme karakterer.
Urolig tid
Erik Erfjord er journalist i Arbeiderbladet, ung, eventyrlysten og spontan. Dermed er det godt han er under Mr. Georges beskyttelse, Mr. George er avisens sjef for kriminalstoffet og byviden kjent for måten han skriver om det på. For Erik Erfjord er det spennende tider – utviklingen ute i Europa får også ting til å skje i Oslo, såvel over som under overflaten. I urolige tider er det mangt å tjene penger på for den som har fra før og ikke er så nøye med lovens anbefalinger. Forbudstiden er ikke lenger unna enn at dens spekulanter fremdeles har beredskap for nye vareslag egnet for smuglertrafikk.
Løsning
De to historikerne Emberland og Roughtvedt er ikke beskjedne når listen legges; de løser like godt hele mysteriet om mordet på grossereren, samtidig som omstendighetene omkring rulles opp i et upåklagelig tempo, der også humoren (rettere sagt; et skjevt glis) har sin plass.
Femme fatale
Når Erik Erfjord treffer igjen en gammel kamerat, med filmkarriere fra Tyskland og tvilsomme rusvaner som bonus, og etter hvert faller for den samme kameratens femme fatale, lurer forfatterne oss også inne i tidens dekadanse, ikke ulik fenomener vi har sett senere.
Selveste Elvestad
Når duoen attpåtil skriver godt, drivende og livfullt, er det nesten ikke til å unngå at resultatet blir bra. Et møte med selveste Sven Elvestad alias Stein Riverton er en velkommen bonus, akkurat som alle bilturene i 30-tallsskranglete biler langs dårlig opplyste veier. Jeg har av en eller annen grunn utviklet en slags mild fordom mot historiske krimromaner. Denne gangen ble den gjort til skamme – av to historikere.
tirsdag 31. august 2010
Dansk, fint og sørgelig morsomt
I krimlandskapet er det få ting som liver opp mer enn forsøk på ”noe annet”, gjerne også ”noe nytt”, men det er kanskje mye forlangt. Danske Pia Juul, som slett ikke er krimforfatter, egentlig, har med ”Mordet på Halland” i alle fall greid det første; noe annet.
Det er altså slik at vår hovedperson, novelleforfatteren Bess (å kalle henne ”heltinne” er å gå litt langt) våkner en ganske alminnelig dag – av noe som viser seg å være et skudd fra en jaktrifle - og like etterpå får hun vite at hennes mann, samboeren Halland, er skutt og at det siste han rakk å si på jorden trolig var ”kona mi har skutt meg”.
Dårlige nyheter
For så vidt, og så langt, er dette opplegg til hvilken kriminalroman som helst. Men denne fortellingen tar snart andre retninger enn de forventede. Visst dukker det kvikt opp en etterforsker, Funder heter han, men han kommer aldri helt innenfor – verken i Bess´ liv eller i historien som sådan. Sistnevnte har nemlig nok med Bess. Stort sett. For; Bess gjør sant å si en del rare ting og tenker i enda merkeligere baner etter hvert som det går opp for henne at noen faktisk har skutt og drept hennes Halland – og; at hennes morfar i England ligger for døden.
Sorg og latter
Slik blir dette minst like mye en fortelling om sorgen og perpleksitetens mange ansikt som det er en kriminalroman. Bess gjør ikke som det forventes av en sørgende enke, hun går på dans, blir full, kysser en nabo, stikker av fra et foredrag. Og; leseren kjenner smerten og forvirringen hennes – selv om det er uråd å la latteren ligge. Mordet på Halland er en morsom bok også.
Store dialoger
Språklig er det en fest å lese Pia Juull. Kanskje imponerer dialogene mest: Juell har egne metoder for den gjengitte samtalen som i blant bryter med tillærte forventninger og regler, men som nettopp slik blir fin lesning. Hun kan være kortfattet inntil det minimale, samtidig som hun kan få plass til en liten verden mellom to punktum. Kombinert med karakteren Bess og hennes innfallsrike sinn, er resultatet ofte mer enn godt.
Oversettelse
Brit Bildøens nynorske oversettelse er i all hovedsak god. Det er nå engang et langt sprang mellom den danske språkmelodien og den nynorske. Samtidig kan nok Bildøens bruk av retten til alternative språkformer noen ganger trekke oppmerksomhet vekk fra helheten.
Alt i alt; Pia Juuel blir neppe krimforfatter av profesjon og bra er kanskje det, men hun fortjener all mulig ære for å ha skrevet den beste nesten-krimmen jeg har lest på lenge. Og hvem bryr seg egentlig om hva som er krim og ikke?
Pia Juul; "Mordet på Halland", Samlaget 2010
Det er altså slik at vår hovedperson, novelleforfatteren Bess (å kalle henne ”heltinne” er å gå litt langt) våkner en ganske alminnelig dag – av noe som viser seg å være et skudd fra en jaktrifle - og like etterpå får hun vite at hennes mann, samboeren Halland, er skutt og at det siste han rakk å si på jorden trolig var ”kona mi har skutt meg”.
Dårlige nyheter
For så vidt, og så langt, er dette opplegg til hvilken kriminalroman som helst. Men denne fortellingen tar snart andre retninger enn de forventede. Visst dukker det kvikt opp en etterforsker, Funder heter han, men han kommer aldri helt innenfor – verken i Bess´ liv eller i historien som sådan. Sistnevnte har nemlig nok med Bess. Stort sett. For; Bess gjør sant å si en del rare ting og tenker i enda merkeligere baner etter hvert som det går opp for henne at noen faktisk har skutt og drept hennes Halland – og; at hennes morfar i England ligger for døden.
Sorg og latter
Slik blir dette minst like mye en fortelling om sorgen og perpleksitetens mange ansikt som det er en kriminalroman. Bess gjør ikke som det forventes av en sørgende enke, hun går på dans, blir full, kysser en nabo, stikker av fra et foredrag. Og; leseren kjenner smerten og forvirringen hennes – selv om det er uråd å la latteren ligge. Mordet på Halland er en morsom bok også.
Store dialoger
Språklig er det en fest å lese Pia Juull. Kanskje imponerer dialogene mest: Juell har egne metoder for den gjengitte samtalen som i blant bryter med tillærte forventninger og regler, men som nettopp slik blir fin lesning. Hun kan være kortfattet inntil det minimale, samtidig som hun kan få plass til en liten verden mellom to punktum. Kombinert med karakteren Bess og hennes innfallsrike sinn, er resultatet ofte mer enn godt.
Oversettelse
Brit Bildøens nynorske oversettelse er i all hovedsak god. Det er nå engang et langt sprang mellom den danske språkmelodien og den nynorske. Samtidig kan nok Bildøens bruk av retten til alternative språkformer noen ganger trekke oppmerksomhet vekk fra helheten.
Alt i alt; Pia Juuel blir neppe krimforfatter av profesjon og bra er kanskje det, men hun fortjener all mulig ære for å ha skrevet den beste nesten-krimmen jeg har lest på lenge. Og hvem bryr seg egentlig om hva som er krim og ikke?
Pia Juul; "Mordet på Halland", Samlaget 2010
Forutsigelig, men ikke uten sjarm
Menneskefluen er et vesen som, lik fluer rundt enn møkkahaug, surrer rundt og rundt – ustoppelig omkring det samme tema – noe tungt i livet de ikke har klart å legge bak seg. Som vi skjønner; arten er ikke så uvanlig som det kan høres ut til, men beskrives trolig for før første gang i Hans Olav Lahlums første kriminalroman – ”Menneskefluene” – av en ung kvinne i rullestol, Prinsessen av Erling Skjalgssons gate, Patricia Borchmann.
Og; for å gjøre det noenlunde enkelt, for lytteren og meg selv. Den samme Patricia er hjernen i Hans Olav Lahlums etterforskningsradarpar. Den andre har også rollen som jeg-forteller; Kolbjørn Kristiansen – blant venner otså kalt K2. Kombinasjonen av de to forholder seg til kløkt og lettere enfold som Sherlock Holmes til doktor Watson eller Hercule Poirot til kaptein Hastings. Så er da så vel forfatter som forlag enige om at dette er en klassisk og historisk kriminalroman.
Nesten lukket rom
Romanens historiske nåtid er det ofte omtalte året 1968; en kjent motstandsmann fra krigens dager og senere AP-statsråd, Harald Olesen finnes drept, skutt, i sin leilighet i Krebs´ gate på Torshov. Settingen er i utgangspunktet et nesten-tilfelle av krimbokfenomenet ”lukket rom”; nemlig lik inne i låst leilighet uten mordvåpen. Selv om drapet skjer 4. April, samme dag som Martin Luther King ble skutt i USA, er det begivenheter to-tre tiår tilbake i tid som etter hvert peker seg ut; krigen er kimen i denne historien.
Gammelmodig
Hans Olav Lahlums bok har neste alle kjennetegn på en kriminalroman skrevet før de moderne politiromanene var over oss for alvor; den klinger arkaisk i så vel språk som tidskoloritt; i den grad, faktisk, at språket gir sterkere assosiasjoner til 30-tallet enn de atskillig nærmere 60-årene. Som klassisk ”whodunnit” er denne boken en sjelden plante – de færreste håper å få mer ut av denne sjangeren enn det som allerede er klemt ut.
Lettvint
Når det gjelder det å være historisk kriminalroman, er det være en hel del å anføre – både i form av lettvintheter og slurv. Jeg snakker ikke om lett navneforkledde versjoner av folk som Jens Christian Hauge og Haakon Lie, men om småting og språkdetaljer som forstyrrer selve tidsbildet. Uklarheter omkring skoleformene middelskole og ungdomsskole er ett eksempel, en moderne talemåte som ”enn så lenge” et annet (nylån fra svensk – trolig mast frem av norske sportsjournalister).
Nyttig vaktmesterkone
En smule problematisk er det vel også at forfatteren har plassert en vaktmesterkone i en bygård på Torshov, en dame med de reneste concierge-funksjoner, og har den fulle oversikten over beboernes gjøren og laden, når de kommer og går, foruten å fungere som sentralborddame for dem alle. Tidstabeller og hvem som kunne ha ”gjort det” er viktige i denne typen historier og Georges Simenons inspektør Maigret hadde riktignok nytte av å lytte til mang en parisisk concierge, men på Oslos østkant virker oppsettet direkte konstruert.
Sjarm tross alt
Det er på ingen måte noen stor kriminalroman Hans Olav Lahlum har skrevet. Til det er den for forutsigelig og haltende i logikken flere steder. Jeg kan allikevel ikke fri meg for en følelse av anmelder-spagat. Det lar seg nemlig ikke å gjøre å fraskrive boken en viss sjarm. Den kan virke naiv og forenklet, men det er noe med kombinasjonen K2 og Patricia Borchmann det går an å like. Kanskje neste gang?
Hans Olav Lahlum: ”Menneskefluene”, Cappelen Damm 2010
Og; for å gjøre det noenlunde enkelt, for lytteren og meg selv. Den samme Patricia er hjernen i Hans Olav Lahlums etterforskningsradarpar. Den andre har også rollen som jeg-forteller; Kolbjørn Kristiansen – blant venner otså kalt K2. Kombinasjonen av de to forholder seg til kløkt og lettere enfold som Sherlock Holmes til doktor Watson eller Hercule Poirot til kaptein Hastings. Så er da så vel forfatter som forlag enige om at dette er en klassisk og historisk kriminalroman.
Nesten lukket rom
Romanens historiske nåtid er det ofte omtalte året 1968; en kjent motstandsmann fra krigens dager og senere AP-statsråd, Harald Olesen finnes drept, skutt, i sin leilighet i Krebs´ gate på Torshov. Settingen er i utgangspunktet et nesten-tilfelle av krimbokfenomenet ”lukket rom”; nemlig lik inne i låst leilighet uten mordvåpen. Selv om drapet skjer 4. April, samme dag som Martin Luther King ble skutt i USA, er det begivenheter to-tre tiår tilbake i tid som etter hvert peker seg ut; krigen er kimen i denne historien.
Gammelmodig
Hans Olav Lahlums bok har neste alle kjennetegn på en kriminalroman skrevet før de moderne politiromanene var over oss for alvor; den klinger arkaisk i så vel språk som tidskoloritt; i den grad, faktisk, at språket gir sterkere assosiasjoner til 30-tallet enn de atskillig nærmere 60-årene. Som klassisk ”whodunnit” er denne boken en sjelden plante – de færreste håper å få mer ut av denne sjangeren enn det som allerede er klemt ut.
Lettvint
Når det gjelder det å være historisk kriminalroman, er det være en hel del å anføre – både i form av lettvintheter og slurv. Jeg snakker ikke om lett navneforkledde versjoner av folk som Jens Christian Hauge og Haakon Lie, men om småting og språkdetaljer som forstyrrer selve tidsbildet. Uklarheter omkring skoleformene middelskole og ungdomsskole er ett eksempel, en moderne talemåte som ”enn så lenge” et annet (nylån fra svensk – trolig mast frem av norske sportsjournalister).
Nyttig vaktmesterkone
En smule problematisk er det vel også at forfatteren har plassert en vaktmesterkone i en bygård på Torshov, en dame med de reneste concierge-funksjoner, og har den fulle oversikten over beboernes gjøren og laden, når de kommer og går, foruten å fungere som sentralborddame for dem alle. Tidstabeller og hvem som kunne ha ”gjort det” er viktige i denne typen historier og Georges Simenons inspektør Maigret hadde riktignok nytte av å lytte til mang en parisisk concierge, men på Oslos østkant virker oppsettet direkte konstruert.
Sjarm tross alt
Det er på ingen måte noen stor kriminalroman Hans Olav Lahlum har skrevet. Til det er den for forutsigelig og haltende i logikken flere steder. Jeg kan allikevel ikke fri meg for en følelse av anmelder-spagat. Det lar seg nemlig ikke å gjøre å fraskrive boken en viss sjarm. Den kan virke naiv og forenklet, men det er noe med kombinasjonen K2 og Patricia Borchmann det går an å like. Kanskje neste gang?
Hans Olav Lahlum: ”Menneskefluene”, Cappelen Damm 2010
Vellykket fra Bergen og øyene
Det viktigste hinderet i veien for opplevelsen av Chris Tvedts bøker om bergensadvokaten Mikael Brenne har ofte vært følelsen av egentlig å lese Gunnar Staalesen. Så bergenske er bøkene, og de er det på samme måte som Staalesens. Langt på vei. Det er ikke lett å peke på årsaken, men denne gangen er opplevelsen annerledes og dermed bedre. ”Dødens sirkel” er trolig Tvedts beste til nå.
Mikael Brenne er av det krim-heltslaget som får mye juling – så vel fysisk som mentalt – i tråd med en velprøvde tradisjoner helt tilbake til 30-tallets amerikanske pulp fiction. Brenne er en halsstarrig djevel som ikke gir seg ”på tørre møkka”. Konsekvensene får bli som de blir – og det blir de. På denne måten har han bygget seg et ry som forsvarsadvokat i det lokale toppsjiktet. Mikael Brenne er blitt en mann å regne med i byens small talk.
Nedover – bratt
Denne gangen går det imidlertid riktig galt, riktig lenge. Brenne forsvarer en av byens førstekjeltringer i retten. Politi og statsadvokat har lite konkret bevismateriale å fare med, bortsett fra et fullstendig øedleggende kronvitne som vil hente seieren og dermed dommen hjem, uten vansker. Men så; i kjent gangsterstil blir vitnets kjæreste banket opp og vitnet backer ut. Verre; mannen som blir tatt for voldshandlingen oppgir Mikael Brenne som oppdragsgiver og den som betaler. Ikke bare det; den kriminelle kan sannsynliggjøre at han snakker sant. Mikael Brenne er ute på livets verste nedtur og har uhyre få venner igjen. Samtidig får han anledning til å jobbe med en gjenopptagelsesbegjæring i forbindelse med en gammel drapssak der to jenter ble myrdet ute på en av øyene ute i havet.
Øytur
Kanskje er det et relativt fravær av hardkokt kjekkaseri som får karakteren Mikael Brenne til å fungere denne gangen. Erkjennelser og livsvisdom erverves mens sklieturen nedover den sosiale rangsstigen skjer – mens helten får så hatten passer og vel så det. Samtidig er handlingen delvis lagt utenom Bergen by – til et øysamfunn der det riktignok også regner, men menneskene og tempoet er et annet. Tvedts stemningsbilde blir mer variert, og det er bra.
Plot og vennskap
De to plottlinjene som løper ved siden av hverandre har begge nok to i seg til å lage en drivende fortelling der leseren virkelig vil vite hvordan det hele går de siste sidene. Så kan det innvendes at løsningen i alle fall er perfekt nok, om ikke helt over toppen av sannsynlighetsskalaen. Det får så være. ”Dødens sirkel” inneholder uansett så vel spenning som mange fine øyeblikk; også hederlig skriving om vennskap.
Chris Tvedt: ”Dødens sirkel”, Cappelen Damm 2010
Mikael Brenne er av det krim-heltslaget som får mye juling – så vel fysisk som mentalt – i tråd med en velprøvde tradisjoner helt tilbake til 30-tallets amerikanske pulp fiction. Brenne er en halsstarrig djevel som ikke gir seg ”på tørre møkka”. Konsekvensene får bli som de blir – og det blir de. På denne måten har han bygget seg et ry som forsvarsadvokat i det lokale toppsjiktet. Mikael Brenne er blitt en mann å regne med i byens small talk.
Nedover – bratt
Denne gangen går det imidlertid riktig galt, riktig lenge. Brenne forsvarer en av byens førstekjeltringer i retten. Politi og statsadvokat har lite konkret bevismateriale å fare med, bortsett fra et fullstendig øedleggende kronvitne som vil hente seieren og dermed dommen hjem, uten vansker. Men så; i kjent gangsterstil blir vitnets kjæreste banket opp og vitnet backer ut. Verre; mannen som blir tatt for voldshandlingen oppgir Mikael Brenne som oppdragsgiver og den som betaler. Ikke bare det; den kriminelle kan sannsynliggjøre at han snakker sant. Mikael Brenne er ute på livets verste nedtur og har uhyre få venner igjen. Samtidig får han anledning til å jobbe med en gjenopptagelsesbegjæring i forbindelse med en gammel drapssak der to jenter ble myrdet ute på en av øyene ute i havet.
Øytur
Kanskje er det et relativt fravær av hardkokt kjekkaseri som får karakteren Mikael Brenne til å fungere denne gangen. Erkjennelser og livsvisdom erverves mens sklieturen nedover den sosiale rangsstigen skjer – mens helten får så hatten passer og vel så det. Samtidig er handlingen delvis lagt utenom Bergen by – til et øysamfunn der det riktignok også regner, men menneskene og tempoet er et annet. Tvedts stemningsbilde blir mer variert, og det er bra.
Plot og vennskap
De to plottlinjene som løper ved siden av hverandre har begge nok to i seg til å lage en drivende fortelling der leseren virkelig vil vite hvordan det hele går de siste sidene. Så kan det innvendes at løsningen i alle fall er perfekt nok, om ikke helt over toppen av sannsynlighetsskalaen. Det får så være. ”Dødens sirkel” inneholder uansett så vel spenning som mange fine øyeblikk; også hederlig skriving om vennskap.
Chris Tvedt: ”Dødens sirkel”, Cappelen Damm 2010
torsdag 26. august 2010
Italiensk tøffing med stil
”En ting er å finne de skyldige, men verden er full av medskyldige også.” Denne setningen stammer fra Asle Skredderbergets krim-debut ”Metallmyk” og er gjengitt også på omslaget – lurt nok, ettersom den sier noe viktig om hva som er interessant i denne boken.
Artig nok; også Asle Skredderberget har trukket italienere og tøffe arbeidsmetoder inn i debutboken sin. Ikke ved selveste mafien direkte som hos Jan-Erik Fjell (”Tysteren” omtalt nedenfor), men ved å gi til beste Økokrim-etterforskeren Milo Cavalli – personlig rik italiensk-norsk herre med de beste karakterer fra Handelshøyskolen i Bergen. Rikdommen kommer fra morens side, den italienske, gamle industri- og eiendomspenger og Milos røtter i Italia er både sterke og varmt familiære.
Det hele starter på Aker brygge, der Håvard Gabrielsen finner sin bane en fredagskveld på jobb – hos meglerfirmaet Optima Finans. Saken er allerede fra starten stinn av penger, makt og kamp om markeder og økonomisk overlevelse. Det er grunnen til at Milo Cavalli kobles på saken, men det er en forbindelse til – de to økonomene, offeret og Milo, er venner fra studietiden. Noe av det siste Gabrielsen gjorde, var å sende en meldign til nettopp Milo der han ba om et møte – noe var rart i den saken han jobbet med.
Skredderberget er selv økonom og har jobbet som økonomijournalist lenge. Dette er merkbart, han omgås stort sett børsverdier, verdianslag, regnskapsanalyse og alt det der med stor selvfølgelighet og på et vis leseren kan få noe ut av, uten faglig bakgrunn. Dette er en av bokens bedre sider, selv om han også kommer i skade for å fremstille sin Cavalli som den rene novise i regnskapenes verden. Til gjengjeld får vi en katolsk pater som får briljere med sin kunnskap og erfaring på området.
Våpenindustri, våpenhandel og tung finans – dette er temaer som åpner for mye og rå maktbruk og Skredderberget viker ikke unna; ikke Milo heller. Og; når det tetter seg riktig til er kontaktene til Italia og skikkelige tøffinger gode å ha – mon tro om det ikke familien er bittelitt mafiøs i kontaktflaten allikevel.
”Metallmyk” er hverken nyskapende eller original på en flekk, men vi skal ikke ta fra den spenning og et visst driv. Grepet med en rik, italiensk-norsk politimann som attpåtil har hoppet av meglerbransjen for å bli ”good guy” tilfører et visst eksotisk preg og er stort sett vellykket – ved de anledningene det ikke virker påklistret.
Det som først og fremst får båten til å bære for ”Metallmyk” er allikevel at den nøyer seg med å være spenningsbok, basert på godt skrivende håndverk og ikke så mye mer enn det.
Asle Skredderberget: ”Metallmyk”, Gyldendal 2010
Artig nok; også Asle Skredderberget har trukket italienere og tøffe arbeidsmetoder inn i debutboken sin. Ikke ved selveste mafien direkte som hos Jan-Erik Fjell (”Tysteren” omtalt nedenfor), men ved å gi til beste Økokrim-etterforskeren Milo Cavalli – personlig rik italiensk-norsk herre med de beste karakterer fra Handelshøyskolen i Bergen. Rikdommen kommer fra morens side, den italienske, gamle industri- og eiendomspenger og Milos røtter i Italia er både sterke og varmt familiære.
Det hele starter på Aker brygge, der Håvard Gabrielsen finner sin bane en fredagskveld på jobb – hos meglerfirmaet Optima Finans. Saken er allerede fra starten stinn av penger, makt og kamp om markeder og økonomisk overlevelse. Det er grunnen til at Milo Cavalli kobles på saken, men det er en forbindelse til – de to økonomene, offeret og Milo, er venner fra studietiden. Noe av det siste Gabrielsen gjorde, var å sende en meldign til nettopp Milo der han ba om et møte – noe var rart i den saken han jobbet med.
Skredderberget er selv økonom og har jobbet som økonomijournalist lenge. Dette er merkbart, han omgås stort sett børsverdier, verdianslag, regnskapsanalyse og alt det der med stor selvfølgelighet og på et vis leseren kan få noe ut av, uten faglig bakgrunn. Dette er en av bokens bedre sider, selv om han også kommer i skade for å fremstille sin Cavalli som den rene novise i regnskapenes verden. Til gjengjeld får vi en katolsk pater som får briljere med sin kunnskap og erfaring på området.
Våpenindustri, våpenhandel og tung finans – dette er temaer som åpner for mye og rå maktbruk og Skredderberget viker ikke unna; ikke Milo heller. Og; når det tetter seg riktig til er kontaktene til Italia og skikkelige tøffinger gode å ha – mon tro om det ikke familien er bittelitt mafiøs i kontaktflaten allikevel.
”Metallmyk” er hverken nyskapende eller original på en flekk, men vi skal ikke ta fra den spenning og et visst driv. Grepet med en rik, italiensk-norsk politimann som attpåtil har hoppet av meglerbransjen for å bli ”good guy” tilfører et visst eksotisk preg og er stort sett vellykket – ved de anledningene det ikke virker påklistret.
Det som først og fremst får båten til å bære for ”Metallmyk” er allikevel at den nøyer seg med å være spenningsbok, basert på godt skrivende håndverk og ikke så mye mer enn det.
Asle Skredderberget: ”Metallmyk”, Gyldendal 2010
Forutsigelig journalistkrim
Alexandra Beverfjord er en av de mange journalistene som debuterer med kriminalroman denne høsten. At resultatet dermed er en krim med journalister i hovedrollen, er vel og bra. At boken først og fremst mangler en noenlunde ny eller original innfallsvinkel, er ikke så greit.
Hadde Beverfjords mål vært en skikkelig røverroman, hadde utgangspunktet vært strålende; Oslo er en by med mer dritt under overflaten enn vi tør drømme om, kjønnshandel på sofostikert nivå florerer, mens bøller fra Serbia passer på og rike bakmenn skummer fløte. Politikere er notoriske løgnere, mens journalister har både mot og forstand til å ta tak i sakene. Beverfjords roman vil imidlertid noe mer, slik jeg leser og oppfatter den. Mens den underholder ønsker den også å si noe vesentlig om viktige samfunnsforhold, journalistikk – krimjournalistikk spesielt – yrkesetikk for så vel politi som presse og om rettferdighetens kår.
Det hele foregår i Oslo en regntung og kjølig mai måned. En ung kvinne oppdages livløs og grovt mishandlet i leiligheten sin – av en venninne som også bor der. Joakim Lund Jarner er journalist, krimreporter, i Nyhetsavisen tar saken og får med seg den litt yngre og ikke så rutinerte kollegaen Agnes Lea. Dermed er det duket for morderjakt, men også knallhard konkurranse med de andre avisene, særlig VG, mens statskanalen (NRK) har moralistens rolle (noe marklundsk her, med andre ord).
Alexandra Beverfjord får godt frem de trykte medienes konstante kamp mot samtidsklokken, og annonsetørke og hvor tungt det kan være å kjempe for ressurser til en anstendig journalistikk i bratte nedgangstider. Når det kommer til journalistikken og journalistene selv, blir imidlertid teksten tråere og preges i blant av selvfølgeligheter og flatt godværssnakk: ”På sitt beste elsket han det, når de klarte å sette fokus på skjevheter i samfunnet, være kritisk til politiets arbeidsmetoder eller domstolens virkemåte, forklare sammenhenger og bakgrunn for kriminaliteten i samfunnet (…)”
Her er ingen mangel på brutalitet eller ondskap, og det er spenningselementer nok til å drive boken fremover. Når det allikevel ikke lykkes helt å gjøre til å bli en bok man bare må lese ferdig, skyldes det flere ting; én av dem er fraværet av helstøpte karakterer. Vi får brokker og biter, overflate,men ikke nok til å bygge hele mennesker av. En annen årsak er det skjeve forholdet mellom et høyt ambisjonsnivå og et resultat som ikke helt klarer å følge opp.
Alexandra Beverfjord: ”Kretsen”, Gyldendal 2010
Hadde Beverfjords mål vært en skikkelig røverroman, hadde utgangspunktet vært strålende; Oslo er en by med mer dritt under overflaten enn vi tør drømme om, kjønnshandel på sofostikert nivå florerer, mens bøller fra Serbia passer på og rike bakmenn skummer fløte. Politikere er notoriske løgnere, mens journalister har både mot og forstand til å ta tak i sakene. Beverfjords roman vil imidlertid noe mer, slik jeg leser og oppfatter den. Mens den underholder ønsker den også å si noe vesentlig om viktige samfunnsforhold, journalistikk – krimjournalistikk spesielt – yrkesetikk for så vel politi som presse og om rettferdighetens kår.
Det hele foregår i Oslo en regntung og kjølig mai måned. En ung kvinne oppdages livløs og grovt mishandlet i leiligheten sin – av en venninne som også bor der. Joakim Lund Jarner er journalist, krimreporter, i Nyhetsavisen tar saken og får med seg den litt yngre og ikke så rutinerte kollegaen Agnes Lea. Dermed er det duket for morderjakt, men også knallhard konkurranse med de andre avisene, særlig VG, mens statskanalen (NRK) har moralistens rolle (noe marklundsk her, med andre ord).
Alexandra Beverfjord får godt frem de trykte medienes konstante kamp mot samtidsklokken, og annonsetørke og hvor tungt det kan være å kjempe for ressurser til en anstendig journalistikk i bratte nedgangstider. Når det kommer til journalistikken og journalistene selv, blir imidlertid teksten tråere og preges i blant av selvfølgeligheter og flatt godværssnakk: ”På sitt beste elsket han det, når de klarte å sette fokus på skjevheter i samfunnet, være kritisk til politiets arbeidsmetoder eller domstolens virkemåte, forklare sammenhenger og bakgrunn for kriminaliteten i samfunnet (…)”
Her er ingen mangel på brutalitet eller ondskap, og det er spenningselementer nok til å drive boken fremover. Når det allikevel ikke lykkes helt å gjøre til å bli en bok man bare må lese ferdig, skyldes det flere ting; én av dem er fraværet av helstøpte karakterer. Vi får brokker og biter, overflate,men ikke nok til å bygge hele mennesker av. En annen årsak er det skjeve forholdet mellom et høyt ambisjonsnivå og et resultat som ikke helt klarer å følge opp.
Alexandra Beverfjord: ”Kretsen”, Gyldendal 2010
Respektabel debut
Amerikansk/italiensk mafia og historiene om den har hektet mange gjennom tidene; fra Al Capone til ”Gudfaren”, så å si (den ene er historisk, den andre ikke). Jan-Erik Fjells debutroman ”Tysteren” er et eksempel på at det fremdeles skoleres nye museumsgjengere – og sikkert noen -bestyrere også. (Et annet eksempel er at det nå i høst kommer ut en Capone-biografi her hjemme, skrevet av en svenske, og en annen stor biografi om samme kjeltring i USA).
For debutant Fjell har det åpenbart vært viktig å klemme mafiaen inn i den første romanen han gir fra seg. Helten, den spillegale KRIPOS-etterforskeren Anton Brekke, er også svært vel bevandret i og glødende opptatt av Cosa Nostra og belsektede fenomeners historie.
For andre enn de som deler denne interessen, er dette dessverre intet pre for Jan-Erik Fjells bok. For denne leseren blir forsøket på å bygge et plott og en historie som involverer norsk kapital, kriminalitet og sentrale amerikanske mafiosi på samme tid blir for søkt, for vanskelig å gå god for, til at det fungerer tilfredsstillende.
Når det er sagt; Jan-Erik Fjell har åpenbart et fortellertalent han skal ta godt vare på. Teksten hans flyter lett, dialogene sitter stort sett godt og historien har en tydelig fremdrift det er lett å like. At ikke alle persontegninger sitter like godt ved første korsvei, må både lesere og debutanten selv kunne leve med.
Historien er lagt til et svært aktuelt problemområde. Da tenker jeg ikke på byen Fredrikstad, der det meste av det norske foregår, men på utvinning av oljesand i Canada, en veritabel drittpakke sett fra et miljøansvarlig ståsted. Det er dette den middelaldrende eieren av teknologifirmaet Mardan, Wilhelm Martiniussen, har skjønt. Etter at han forelsket seg ettertrykkelig i en ung miljøaktivist. Wilhelm blir et miljøansvarlig menneske, legger om kursen og vil blant annet droppe hele oljesandprosjektet. Dette skaffer ham prompte fiender her hjemme. Samtidig løper altså en til dels gammel historie i USA, der hevn og æreskodekser spiller sterke roller. Hva som er følge av hva, skal jeg tie helt stille om, Wilhelm Martiniussen blir uansett funnet død i sin leilighet.
Baksideteksten på den forhåndsutgaven jeg har lest, lover et ”pent vognlass med fiffige onelinere”. Dem har jeg litt vondt for å finne, men Jan-Erik Fjells språk holder allikevel en hel del vann. Hvis han nå er ferdig med mafiaen, kan det bli riktig bra neste gang.
Jan-Erik Fjell; ”Tysteren”, Juritzen forlag 2010
For debutant Fjell har det åpenbart vært viktig å klemme mafiaen inn i den første romanen han gir fra seg. Helten, den spillegale KRIPOS-etterforskeren Anton Brekke, er også svært vel bevandret i og glødende opptatt av Cosa Nostra og belsektede fenomeners historie.
For andre enn de som deler denne interessen, er dette dessverre intet pre for Jan-Erik Fjells bok. For denne leseren blir forsøket på å bygge et plott og en historie som involverer norsk kapital, kriminalitet og sentrale amerikanske mafiosi på samme tid blir for søkt, for vanskelig å gå god for, til at det fungerer tilfredsstillende.
Når det er sagt; Jan-Erik Fjell har åpenbart et fortellertalent han skal ta godt vare på. Teksten hans flyter lett, dialogene sitter stort sett godt og historien har en tydelig fremdrift det er lett å like. At ikke alle persontegninger sitter like godt ved første korsvei, må både lesere og debutanten selv kunne leve med.
Historien er lagt til et svært aktuelt problemområde. Da tenker jeg ikke på byen Fredrikstad, der det meste av det norske foregår, men på utvinning av oljesand i Canada, en veritabel drittpakke sett fra et miljøansvarlig ståsted. Det er dette den middelaldrende eieren av teknologifirmaet Mardan, Wilhelm Martiniussen, har skjønt. Etter at han forelsket seg ettertrykkelig i en ung miljøaktivist. Wilhelm blir et miljøansvarlig menneske, legger om kursen og vil blant annet droppe hele oljesandprosjektet. Dette skaffer ham prompte fiender her hjemme. Samtidig løper altså en til dels gammel historie i USA, der hevn og æreskodekser spiller sterke roller. Hva som er følge av hva, skal jeg tie helt stille om, Wilhelm Martiniussen blir uansett funnet død i sin leilighet.
Baksideteksten på den forhåndsutgaven jeg har lest, lover et ”pent vognlass med fiffige onelinere”. Dem har jeg litt vondt for å finne, men Jan-Erik Fjells språk holder allikevel en hel del vann. Hvis han nå er ferdig med mafiaen, kan det bli riktig bra neste gang.
Jan-Erik Fjell; ”Tysteren”, Juritzen forlag 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)