Vellykket fra Bergen og øyene

Det viktigste hinderet i veien for opplevelsen av Chris Tvedts bøker om bergensadvokaten Mikael Brenne har ofte vært følelsen av egentlig å lese Gunnar Staalesen. Så bergenske er bøkene, og de er det på samme måte som Staalesens. Langt på vei. Det er ikke lett å peke på årsaken, men denne gangen er opplevelsen annerledes og dermed bedre. ”Dødens sirkel” er trolig Tvedts beste til nå.

Mikael Brenne er av det krim-heltslaget som får mye juling – så vel fysisk som mentalt – i tråd med en velprøvde tradisjoner helt tilbake til 30-tallets amerikanske pulp fiction. Brenne er en halsstarrig djevel som ikke gir seg ”på tørre møkka”. Konsekvensene får bli som de blir – og det blir de. På denne måten har han bygget seg et ry som forsvarsadvokat i det lokale toppsjiktet. Mikael Brenne er blitt en mann å regne med i byens small talk.

Nedover – bratt
Denne gangen går det imidlertid riktig galt, riktig lenge. Brenne forsvarer en av byens førstekjeltringer i retten. Politi og statsadvokat har lite konkret bevismateriale å fare med, bortsett fra et fullstendig øedleggende kronvitne som vil hente seieren og dermed dommen hjem, uten vansker. Men så; i kjent gangsterstil blir vitnets kjæreste banket opp og vitnet backer ut. Verre; mannen som blir tatt for voldshandlingen oppgir Mikael Brenne som oppdragsgiver og den som betaler. Ikke bare det; den kriminelle kan sannsynliggjøre at han snakker sant. Mikael Brenne er ute på livets verste nedtur og har uhyre få venner igjen. Samtidig får han anledning til å jobbe med en gjenopptagelsesbegjæring i forbindelse med en gammel drapssak der to jenter ble myrdet ute på en av øyene ute i havet.

Øytur
Kanskje er det et relativt fravær av hardkokt kjekkaseri som får karakteren Mikael Brenne til å fungere denne gangen. Erkjennelser og livsvisdom erverves mens sklieturen nedover den sosiale rangsstigen skjer – mens helten får så hatten passer og vel så det. Samtidig er handlingen delvis lagt utenom Bergen by – til et øysamfunn der det riktignok også regner, men menneskene og tempoet er et annet. Tvedts stemningsbilde blir mer variert, og det er bra.

Plot og vennskap
De to plottlinjene som løper ved siden av hverandre har begge nok to i seg til å lage en drivende fortelling der leseren virkelig vil vite hvordan det hele går de siste sidene. Så kan det innvendes at løsningen i alle fall er perfekt nok, om ikke helt over toppen av sannsynlighetsskalaen. Det får så være. ”Dødens sirkel” inneholder uansett så vel spenning som mange fine øyeblikk; også hederlig skriving om vennskap.

Chris Tvedt: ”Dødens sirkel”, Cappelen Damm 2010