Alexandra Beverfjord er en av de mange journalistene som debuterer med kriminalroman denne høsten. At resultatet dermed er en krim med journalister i hovedrollen, er vel og bra. At boken først og fremst mangler en noenlunde ny eller original innfallsvinkel, er ikke så greit.
Hadde Beverfjords mål vært en skikkelig røverroman, hadde utgangspunktet vært strålende; Oslo er en by med mer dritt under overflaten enn vi tør drømme om, kjønnshandel på sofostikert nivå florerer, mens bøller fra Serbia passer på og rike bakmenn skummer fløte. Politikere er notoriske løgnere, mens journalister har både mot og forstand til å ta tak i sakene. Beverfjords roman vil imidlertid noe mer, slik jeg leser og oppfatter den. Mens den underholder ønsker den også å si noe vesentlig om viktige samfunnsforhold, journalistikk – krimjournalistikk spesielt – yrkesetikk for så vel politi som presse og om rettferdighetens kår.
Det hele foregår i Oslo en regntung og kjølig mai måned. En ung kvinne oppdages livløs og grovt mishandlet i leiligheten sin – av en venninne som også bor der. Joakim Lund Jarner er journalist, krimreporter, i Nyhetsavisen tar saken og får med seg den litt yngre og ikke så rutinerte kollegaen Agnes Lea. Dermed er det duket for morderjakt, men også knallhard konkurranse med de andre avisene, særlig VG, mens statskanalen (NRK) har moralistens rolle (noe marklundsk her, med andre ord).
Alexandra Beverfjord får godt frem de trykte medienes konstante kamp mot samtidsklokken, og annonsetørke og hvor tungt det kan være å kjempe for ressurser til en anstendig journalistikk i bratte nedgangstider. Når det kommer til journalistikken og journalistene selv, blir imidlertid teksten tråere og preges i blant av selvfølgeligheter og flatt godværssnakk: ”På sitt beste elsket han det, når de klarte å sette fokus på skjevheter i samfunnet, være kritisk til politiets arbeidsmetoder eller domstolens virkemåte, forklare sammenhenger og bakgrunn for kriminaliteten i samfunnet (…)”
Her er ingen mangel på brutalitet eller ondskap, og det er spenningselementer nok til å drive boken fremover. Når det allikevel ikke lykkes helt å gjøre til å bli en bok man bare må lese ferdig, skyldes det flere ting; én av dem er fraværet av helstøpte karakterer. Vi får brokker og biter, overflate,men ikke nok til å bygge hele mennesker av. En annen årsak er det skjeve forholdet mellom et høyt ambisjonsnivå og et resultat som ikke helt klarer å følge opp.
Alexandra Beverfjord: ”Kretsen”, Gyldendal 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar