Respektabel debut

Amerikansk/italiensk mafia og historiene om den har hektet mange gjennom tidene; fra Al Capone til ”Gudfaren”, så å si (den ene er historisk, den andre ikke). Jan-Erik Fjells debutroman ”Tysteren” er et eksempel på at det fremdeles skoleres nye museumsgjengere – og sikkert noen -bestyrere også. (Et annet eksempel er at det nå i høst kommer ut en Capone-biografi her hjemme, skrevet av en svenske, og en annen stor biografi om samme kjeltring i USA).

For debutant Fjell har det åpenbart vært viktig å klemme mafiaen inn i den første romanen han gir fra seg. Helten, den spillegale KRIPOS-etterforskeren Anton Brekke, er også svært vel bevandret i og glødende opptatt av Cosa Nostra og belsektede fenomeners historie.

For andre enn de som deler denne interessen, er dette dessverre intet pre for Jan-Erik Fjells bok. For denne leseren blir forsøket på å bygge et plott og en historie som involverer norsk kapital, kriminalitet og sentrale amerikanske mafiosi på samme tid blir for søkt, for vanskelig å gå god for, til at det fungerer tilfredsstillende.

Når det er sagt; Jan-Erik Fjell har åpenbart et fortellertalent han skal ta godt vare på. Teksten hans flyter lett, dialogene sitter stort sett godt og historien har en tydelig fremdrift det er lett å like. At ikke alle persontegninger sitter like godt ved første korsvei, må både lesere og debutanten selv kunne leve med.

Historien er lagt til et svært aktuelt problemområde. Da tenker jeg ikke på byen Fredrikstad, der det meste av det norske foregår, men på utvinning av oljesand i Canada, en veritabel drittpakke sett fra et miljøansvarlig ståsted. Det er dette den middelaldrende eieren av teknologifirmaet Mardan, Wilhelm Martiniussen, har skjønt. Etter at han forelsket seg ettertrykkelig i en ung miljøaktivist. Wilhelm blir et miljøansvarlig menneske, legger om kursen og vil blant annet droppe hele oljesandprosjektet. Dette skaffer ham prompte fiender her hjemme. Samtidig løper altså en til dels gammel historie i USA, der hevn og æreskodekser spiller sterke roller. Hva som er følge av hva, skal jeg tie helt stille om, Wilhelm Martiniussen blir uansett funnet død i sin leilighet.

Baksideteksten på den forhåndsutgaven jeg har lest, lover et ”pent vognlass med fiffige onelinere”. Dem har jeg litt vondt for å finne, men Jan-Erik Fjells språk holder allikevel en hel del vann. Hvis han nå er ferdig med mafiaen, kan det bli riktig bra neste gang.

Jan-Erik Fjell; ”Tysteren”, Juritzen forlag 2010