Spennende om 30-tallsedderkopp

Denne høsten har så langt hatt to historiske kriminalromaner å tilby; begge skrevet av historikere. Hans Olav Lahlums «Menneskefluene» har jeg skrevet og snakket om før. Nå dreier det seg om den atskillig mer vellykkede «Edderkoppen», skrevet av historikerduoen Terje Emberland og Bernt Roughtvedt. Utgangspunktet er et det virkelige og uoppklarte mordet på grosserer Rustad i 1934.

Det er umiddelbart slående hvordan denne romanen fungerer som levende tidsbilde – først og fremst av et Oslo som har gjort utallige sprang i løpet trekvart århundre; sosialt, arkitektonisk, i dagliglivets tempo og temperatur. I «Edderkoppens» Oslo er det nye rådhuset under bygging, Vika er stadig Vika, breddene langs Akerselven er fulle av lagerbygninger, bedrifter, fergemenn og tvilsomme karakterer.

Urolig tid
Erik Erfjord er journalist i Arbeiderbladet, ung, eventyrlysten og spontan. Dermed er det godt han er under Mr. Georges beskyttelse, Mr. George er avisens sjef for kriminalstoffet og byviden kjent for måten han skriver om det på. For Erik Erfjord er det spennende tider – utviklingen ute i Europa får også ting til å skje i Oslo, såvel over som under overflaten. I urolige tider er det mangt å tjene penger på for den som har fra før og ikke er så nøye med lovens anbefalinger. Forbudstiden er ikke lenger unna enn at dens spekulanter fremdeles har beredskap for nye vareslag egnet for smuglertrafikk.

Løsning
De to historikerne Emberland og Roughtvedt er ikke beskjedne når listen legges; de løser like godt hele mysteriet om mordet på grossereren, samtidig som omstendighetene omkring rulles opp i et upåklagelig tempo, der også humoren (rettere sagt; et skjevt glis) har sin plass.

Femme fatale
Når Erik Erfjord treffer igjen en gammel kamerat, med filmkarriere fra Tyskland og tvilsomme rusvaner som bonus, og etter hvert faller for den samme kameratens femme fatale, lurer forfatterne oss også inne i tidens dekadanse, ikke ulik fenomener vi har sett senere.

Selveste Elvestad
Når duoen attpåtil skriver godt, drivende og livfullt, er det nesten ikke til å unngå at resultatet blir bra. Et møte med selveste Sven Elvestad alias Stein Riverton er en velkommen bonus, akkurat som alle bilturene i 30-tallsskranglete biler langs dårlig opplyste veier. Jeg har av en eller annen grunn utviklet en slags mild fordom mot historiske krimromaner. Denne gangen ble den gjort til skamme – av to historikere.